Han er fra Land, der jorden og skogen alltid har dannet livsgrunnlaget og harejakt har lange tradisjoner. Der ble han født i 1921, og vokste opp med dunker og hygen. Faren sluttet å jakte da det ble dårlige tider i mellomkrigstiden. Under andre verdenskrig var det ikke jakt for andre enn nazister, men folk hadde fremdeles hunder rundt om på gårdene, så da freden kom, kunne losmålet til “Feiom” og “Hyla” igjen høres i skogene ved Randsfjorden.

Per giftet seg med Else, og sammen dro de til USA. De reiste med Stavangerfjord i november 1947, og opplevde Nordsjøen på sitt verste, men kom vel frem til New York, hver med 30 dollar i lommen. Mer utenlandsk valuta hadde det ikke vært mulig å oppdrive. Så satte de seg på toget med kurs vestover. 

Turen til Midtvesten tok 3-4 dager, men for en landbruksinteressert ung mann var det ikke kjedelig å se ut på det flate landskapet. Hele dagen - så lenge det var lyst -  satt Per ved kupévinduet og beundret alle de fine gårdene de passerte. Syntes det var pokker til greier når det ble mørkt. Neste morgen, når det lysnet, satt han der igjen og så ut over prærien. I to år jobbet de på gårdsbruk i South Dacota og Wisconsin, Per som cowboy og Else inne på kjøkkenet.  

På en av farmene hadde de en gjeterhund, Blackie. Den så ut som en australian shepherd og hadde full jobb med å passe på grisunger som satte seg fast i gjerdet, og som den fikk løs på egen hånd. I tillegg til å være gjeterhund for andre dyr, kunne den også brukes på jakt. Man tager hva man haver! Som den ihuga harejeger Per allerede var den gang, hadde han mange fine loser med Blackie og skjøt flere harer for den. Fuglejakt dugde denne hunden også til. 

En dag kom en rødhvit engelsk setter forsiktig smygende inn i fjøset der Per satt og melket. Svært sky var den, men etter å ha fått en skål med varm melk, lot hunden seg fange. Per tok sin nye, ukjente hund med seg til farmeren og ba om å få fri to timer neste dag for å gå på jakt, mot å ta det igjen senere. Pal, som han kalte hunden, slo godt ut, prellet litt til å begynne med, men fungerte etter hvert utmerket. Han jaktet hver dag og skjøt mye fugl for den. Den lokale "game warden” hadde satt en limit på 4 fugler, men telte bare de som lå i bilen, ikke hvor ofte bilen var hjemmom mellom hver tur. Det ble mange fine jaktopplevelser med Pål, men den forsvant fra gården etter at Per reiste til Norge, og dukket ikke opp igjen. Etter det har ikke Per jaktet med fuglehund. 

Etter to år i USA var ikke lett å vende tilbake til Norge, men harejakten gjorde overgangen mykere. Om det sier Per: Det er harehunden som er min lidenskap, så lenge jeg er gangfør, så er det den som får min hovedinteresse. Det er bare de brukbare harehunder som blir gamle hos meg. For en bruker tid på å drive en harehund. Intet er som en god en, og den udugelige stjeler kraft og overskudd.

En harehund brukes gjerne i 6 timer om dagen, og det skal mange dager til før den er utlært, så det er fortærende harmelig å kaste bort uendelig mye tid med en sinke. Det hjelper ikke med andre fortrinn da, som skjønnhet og pen fremtreden og elskelig vesen.  - En på drevet halsende hund følger sine mest primitive instinkter —  slik dens forfedre gjorde i en uendelig  fjern fortid,  for de traff hundeavleren og foredleren. De mest fruktbare og de mest jaktdugelige overlevde. Jeg verdsetter fruktbarhet og normale kjønnsfunksjoner høyt hos alle dyr jeg arbeider med og verdsetter en tispe med store kull høyt, og tilgir henne gjerne andre og mindre vesent­lige ting. For det er de frukthare som skal arve jorden!.

I sauefjøset dreier avlsarbeidet seg om målbare enheter -  ikke så med hundeavl  -  og absolutt ikke med jakthunder, sier Per. Det er godt å hvile øyet på en eksteriørmessig vakker hund, men å pirke med eksteriöret i jakthundavlen er jeg imot. Vi får gi de premiegrader hundene fortjener på utstilling, men bruke 3. premiehunder i avlen hvis de har jaktmessige fortrinn fremfor de eksteriørt bedre. Noen av våre beste avlshunder har forresten vært etter ganske simple eksteriørtisper. Eksteriøret har stor arvbarhet og er mye lettere å arbeide med enn jaktegenskapene. Litt hard seleksjon retter det fort opp igjen.

Misunnelsen er som kjent en av de sterkeste drivkreftene hos oss nordmenn, men han kan ikke forstå seg på de som tar utenforliggende hensyn når de skal velge hannhund til en tispe. Han sier det slik: Det er ofte med liten glede at mange hører om andres glimrende hunder og gode resultater. Her har jeg et annet syn. Det gleder meg dypt å få greie på en glimrende hund jeg kanskje med tid og stunder kan kjøpe arvestoff  fra og blande med min egen hunds. Og det er en egoistisk glede, og derfor inderlig og sann.

Han har ingen problemer med å bruke en hannhund til en usympatisk person, for hannhundeierens dårlige egenskaper går som kjent ikke i arv til valpene.

Om avl sier han videre: Det er èn ting en må ha klart for seg når en driver avl, og det er hva en vil ha. Jeg ser ikke sjarmen med flere typeoppfatninger innen samme rase. Det hindrer en bred fremgang i avlsarbeidet. En rekke raser er bevisst avlet til et så naturstridig eksteriør at de fungerer på grensen til selvutslettelse - med medfødte defek­ter som gjør et opprinnelig rovdyr helt avhengig av en oppofrende eier og en velutdannet veterinær for å leve. Men en rekke hundeeiere finner glede i å avle nettopp slike vanskelige raser; som krever store kunnska­per; påpasselighet og interesse. Og der hvor avlsmålet er å avle det mest ekstreme som kan unnfanges og fødes opp i verden, og leve opp, så bøyer jeg meg for det.

Det er morsomt med hunder; og det er noe ved alle raser som interesserer; men skal jeg velge meg følge i skog og mark, så tar jeg schweizerstøveren. Den røde og hvite hunden med sin egen hengslete og avslappede måte å bevege seg på. Hunden med den særegne klangen i målet og den eiendommelige utholdenheten. - Liksom sin herre setter den jakten over alle andre sanne gleder; og den setter harejakten over all slags jakt. Altfor ofte går jeg til skogs med den røde og hvite bikkja. Fordi disse bevegelsene, som synes å stride imot tyngdeloven, denne viljen til og forståelsen av  harejakt, og det fullto­nende og fortellende målet begeistrer meg.

Det var i relativt unge år vi vi møttes. Jeg klaget til en venn en dag over at hunden jeg hadde kunne slappe sørgelig av og dilte i helene mine etter en morgenlos, helst i dårlig vær og på tungt føre.— Kjøp deg en Schweizerstøverhvalp av meg, sa han, og du blir fornøyd.  Schweizerstøvervalpen kom. Den var trofast og klengete, som valper flest, og jeg slet mer enn vanlig for å få den sau- og høneren, den løp alltid med snuten i bakken og fant hver flekk interessant.  - Så begynte den å følge meg i skogen, og jeg merket meg bevege/sene. Den travet så lett, skiftet gangart umerkelig, gled over vindfall og hindringer. Det var en glede å bare å se den. Og jeg tenkte på standarden, hvor det stod: Middels hurtig, men jager forsiktig, utrettelig i det vanskelige terreng, byr all slags vær tross.  Og så fikk jeg se den på fot. Med livlige halebevegelser; og som om hodet drog kroppen, i lett skritt og trav. Og så kom losen, med lang utholdende tone som i klarvær smeltet helt sammen. Det var den vakreste lyden jeg noensinne hadde hørt.

Dette var Tim, en hannhund han kjøpte i 1951, som fikk første premie på jaktprøve og ble beste hund på NHKs jaktprøve på Årnes. På utstil1ing fikk den tredje premie fordi den var skakktegnet i hodet, og hadde et hvitt øre. Bortsett fra det hadde den et utmerket eksteriør. Dessverre ble den overkjørt av toget mens den var i full los. Så kom en annen hannhund, Simpson, deretter en luzernerstøver.

Så kom Julia, født i 1956, en glimrende tispe som ble 14 år og senil til slutt, men jaktet i alle disse årene. Hennes sønn var Julian som bare ble 4 år, ihjelrevet av en hund som kom rekende. Hans datter var Musika, en hvit tispe, med topp eksteriør og som jaget suverent på barmark, men var trang på snø. Musika ble parret med Ivan,  en hund han kjøpte,  men likte ikke navnet, og døpte ham Balder, men ga ham senere bort. Et av avkommene var Klinge, som han skjøt hare for da hun var 14 år gammel. Hun jaget bare hare, men hadde den leie uvanen å spise av elgfall som lå igjen ute i skogen om høsten, og ble fet.  Klinges datter Maja var Int Uch og ble 15 år. I dag har han datteren  Lydia som er  7, også hun Int Uch og hennes datter Lysa som snart er 2 år. Per vil helst ha to generasjoner hunder samtidig, er redd for at blodslinjen plutselig skal forsvinne.

Schweizerstøveren er som en Citroën, sier Per, alle liker den og roser den, men få  vil ha den. Nå er det bare ca 50 registreringer i året i Norge. De er stort sett etterkom­mere av 4 hanner og 2 tisper som kom først på 1900-tallet og to hannhunder, Gudolf Skuteruds Blitz von Dorfberg og Badi du Wanne til Børge Kylland, begge importert på 

1950 - 60 tallet. 

I 1979 sto Per ringside under bedømmelsen av schweizerstøvere på verdensutstillingen i Bern. Han skriver i sin rapport: Ja, det var samme rasen! Utpregete hoder, lange, lavt ansatte ører - og smidige halser. Litt løst sammenføyde, med litt hengende kryss og gode vinkler. Men noe forskjell var det. Deres schweizerstøvere var litt elegantere - litt lettere enn våre. 

I 1990 årene kom en håndfull importer fra Sveits, men verken jaktlig eller eksteriørt var de av samme kvalitet som de norske. I 1993 ble rasestandarden revidert slik at Nordens ble identisk med den sveitsiske, samtidig som mankehøyden ble øket. I dag fortolkes standarden forskjellig i Norge og ute i Europa, og bare Norge godkjenner ruhårsvarianten. På utstillinger og jaktprøver dominerer finskstøver, dunker og hamiltonstøver, men Per kan ikke tenke seg å bytte, fordi han hver høst siden 1952 har hatt gleden av å ha en god jager.

Det sies at Per ble harehunddommer fordi han i 1945 fikk “0 premie” på en hamiltonstøver han hadde. Det gjorde ham nysgjerrig, for han har alltid vært interessert i hunder, men måtte vente til han hadde kommet tilbake fra USA. En dag var han på en harehundutstilling der Henry W. Andresen dømte. Han sto ved ringen og så på, og tenkte at dette så da ikke så vanskelig ut. De kom i snakk og Per spurte hvordan man blir dommer. Det skal jeg ordne, sa Andresen, ba ham møte opp. Senere var han elev for William Sørensen, Rånås, Schau og Midtgård, som jobbet for Løvenskiold. Dette var karer som drev med husdyr, og kunne anatomi. Andre dommere på den tiden var stallmester Thorsen og Einar Andresen. 

Mest lærte han allikevel ved å være skriver for disse kunnskapsrike dommerne. Da kunne han kikke opp mens han skrev og sammenligne med hunden som sto foran ham i ringen. Det ble god anledning til det, for dommeren tok seg god tid mellom hver gang han dikterte en setning. Til slutt gikk han aspirant for Midtsem fra Ski, og det gikk bra. Kritikker ble skrevet for hver hund av både dommer og dommeraspirant, men ingen nevnte ett ord om bevegelser, for det var det noe Roig innførte senere. Allikevel var ikke dommerens vurdering annerledes enn i dag, sier Per. At en førstepremie hund hadde gode bevegelser, ble tatt som en selvfølge, ellers ville den ikke få første premie. 

Per ble autorisert for schweizerstøver og luzernstøver i 1956, senere for hele gruppen med langbente harehunder, men hadde storpuddel som gardsbikkje, så han ble dommer for puddelvariantene og -  for øvrig den eneste i Norge som har den kombinasjonen. Nå dømmer han ikke lenger, men sees ofte ring­side. Utstillere av puddel har fortalt meg at det bestandig er hyggelig med Per til stede -  og gleden er gjensidig. På todagersutstillinger kunne han dømme harehunder på lørdag og pudler på søndag. Kulturforskjellene er påtagelige. “Det var så koselig å se dere puddeljenter; dere var alltid så fine  og i tillegg lukte' dere så godt.”

Per er kjent for sin fine replikk. På en NKK utstilling sto valget mellom en svart og en aprikos storpuddel, og fortrolig som han er med åpen bedømmelse av harehunder, peker han og sier høyt på sin brede landingsdialekt:

Je tæk den blakke!

Han er en estetiker - er opptatt av det vakre - ikke bare i utstillingsringen. En gang hadde han en påfugl - en stor flott hannfugl som spradet omkring på gårdstunet i all sin prakt. En sambygding  kunne ikke begripe hva han skulle med den, noe så unyttig! Per sukket:

Dom har itte skjønt noe! Dom sier at'n itte er tel noe, den som er meg tel daglig glede!

For Per ser den ideelle schweizerstøver likedan ut i dag som for 50 år siden. Ikke alle er like flinke til å vise hundene sine, og av og til får man bare et glimt at hundens bevegelser. Det er nok for meg, men mange av dagens allround dommere tar ikke nok hensyn til harehundenes spesielle gangarter. Derfor  er det i våre dager så sjelden at harehunder vinner BIS på større utstillinger.

Perioden 1964 — 1976 er blitt kalt “Hundestriden” i Norge. Det var årene da jakthundfolket var splittet i to leirer, èn som sto på NKKs side, frontet av generalse­kretær Olav Roig, en annen på NJFF's side med generalsekretær Per Rom i spissen. Per Halmrast fikk oppleve både bruddet og forsoningen. Han satt i NKK's Hovedstyre i 1964 da NJFF sa opp samarbeidsavtalen, og var formann da ny avtale ble undertegnet i 1976. Han snakker lite om det selv. For de som “sto ringside” på den tiden, er det klart at ‘n Per spilte en viktig rolle som brobygger mens han var viseformann 1972-76. Han har sundt bondevett, kan snakke med alle, finner raskt frem til praktiske løsninger, spiller på lag -  som han gjør med hundene sine -  og har et pragmatisk forhold til virkeligheten.

Disse egenskapene fikk han god bruk for som formann i Hovedstyret de neste 12 år, fra 1976 til han gikk av i 1988. Er en vant til å rette seg etter landskapet, og ta været som det kommer; er en forsiktig med de store løfter; sier han i sin første leder i Hundesport, og inviterer til samarbeid:

Vi   trenger hjelp og støtte fra en stor skare aktive. Vi trenger interesse og våkenhet om våre aktiviteter og de saker som reises.

I Pers formannsperiode vokste NKK fra 25.000 til 70.000 medlemmer og klubben fikk ny organisasjonsform med 13 lokalavdelinger. For å fremme det ansvarlige hundeholdet til NKKs medlemmer var han opptatt av å samarbeide ikke bare med samar­beidende hunde- og raseklubber, men også NJFF, Norges Naturvernforbund, Dyrenes Beskyttelse, og ikke minst Norsk Sau- og Geitalslag. Når bikkjer rev i hjel sau, måtte sauebonden og hundemannen Per Halmrast igjen være brobygger. Det var viktig å hindre hets som kunne føre til begrensning av hundefolkets utmarksaktiviteter. Artikler og ledere i Hundesport vitner om stort engasjement. Han refser uansvarlige hundeeiere og klandrer dem for at vi ikke er velkomne alle steder. NKKs økonomi opptok ham sterkt, og han tok det tungt da en utro tjener trikset med tall i regnskapet. Per hadde preget norsk hundesport i 30 år da han gikk av som formann i Hovedstyret i 1988. I 1989 fikk NKKs gullmerke for lang og tro tjeneste, men fortsatte på lokalplan som formann i NKKs lokalavdeling Hedmark og Oppland i to perioder.

Etter  fylte 80 år har han ikke tatt imot dommerinvitasjoner, men deltar aktivt med hundene sine  både på utstillinger og jaktprøver. På Värmland Stöverklubbs utstilling i 2002  gjorde han rent bord. En av de som sto ringside har fortalt meg at den svenske dommeren i sin åpne bedømmelse omtalte Lydia som en  av det flotteste harehundene han  hadde sett, og ga henne BIS’et. Hun har 1. pr. på jaktprøve ¹ og jager til hans fulle tilfredstillelse. I papirene står det RR, som betyr Rådyr-Ren. Hun jager altså ikke rådyr, en befrielse for en harejeger. For RR i to forskjellige kalenderår er faktisk sidestilt med en 1. pr. på jaktprøve det! Og Lydia lyder navnet sitt - hun er lydig og så er det så bra lyd i’a! Måtte de oppleve mange klingende loser sammen i årene som kommer!

Ralf Campbell

1) Lydia har også 2.EP. Se jaktprøver. (red. anm.)

Se også egen omtale av Per her..

Per med Kimbekkdalens Maja

LITTERATURLISTE:

• Luzerner- og Schweizerstøveren i dag, Hundesport nr. 3 - 1960

• Hvorfor schweizerstøveren er min venn, Hundesport nr. 10 - 1968

• Dette er harejakt, Hundesport nr. 3 - 1969

• Dette er harehunder, Hundesport nr. 2 - 1969

• De norske harehundraser: opp­rinnelse, avl og eksteriør, Hunde­sport nr. 4 - 1969

• Harehunden som valp og unghund, Hundesport nr. 7 - 1969

• Ungharehundens oppdragelse, Hundesport nr. 8 - 1969

• Harehundrasene våre: to interes­sante omplantninger fra Mellom-Europa til Norge, 

  Hundesport nr. 9- 1969

• Harejakt er så mangt; om beskrik, vinterspor - og dikt. Hundesport nr. 2-1970

• Hund /sau. Hvordan skal vi få hunden saueren. Fire fagfolk uttaler seg, Hundesport nr. 3 -1970

• Hvordan skal vi drive hunden, Hundesport nr. 5 -1973

• Tanker om hund og sau og vårt ansvar overfor dem, Hundesport nr. 2 -1974

• Sauerenhet, Hundesport nr. 7 - 1975

• Siste gangen for i år, Hundesport nr. 1-1976

• Schweiziske støvere: her hjemme og på verdensutstillingen i Bern, Hundesport nr. 8 - 1979