Schweizerstøveren kom til  Norge  på 1800-tallet, og like etter århundreskiftet registrerte Norsk Kennel Klub den første schweizerstøver. Dette skjedde i samme tidsrom som den første norske harehundklubb ble stiftet, noe som viser at rasen har lange tradisjoner her til lands. Schweizerstøveren fikk snart ry på seg som en utmerket harehund. Egenskaper som jaktlyst, mål og målbruk ble dens varemerke.  Mest ble det snakket om dens voldsomt kraftige mål. Mange av hundene hadde "hylermål". Hunden hylte under losen på en helt spesiell måte. Dette var en prisverdig egenskap i skogen, men ikke fullt så bra i hjemmemiljøet. Det ble sagt at hylerne kunne være vanskelige å ha i hus, så etter hvert avlet man mindre på disse, og hylerne ble med dette borte. Mange savner dette målet, men schweizerstøveren har fremdeles et flertonig og godt hørbart mål.

Skipsreder Sørensen begynte å importere schweizerstøvere i begynnelsen av 1900-tallet, med Nettie 473, som den første. Fram mot 1920 ble det importert 5 hunder til. Avl på disse hundene førte til at det ble  registrert ca. 900 frem til andre verdenskrig. Et stort oppsving kom på 50- og 60-tallet, med opp mot hele 250 registreringer pr. år. Senere har antall registreringer gått drastisk tilbake og er i dag på ca. 50 hunder pr. år.

På 50-60-tallet kom to hannhunder hit. Det var Blitz von Dorfberg til Gudolf Skuterud, og Badi du Wanne til Børge Kylland. Begge disse hundene har hatt betydning for avlen. På 90-tallet er det importert 4 schweizerstøvere til Norge som det er en del valper etter, og ei tispe har sommeren -99 vært til parring med hannhund i Sveits, noe som resulterte i 6 valper. I 2002 ble det på nytt importert 2 schweizerstøvere, ei tispe og en hannhund. Bortsett fra disse importene, er schweizerstøveren fremavlet av det hundematerialet som har vært i landet.

Som det fremgår av ovennevnte, er schweizerstøveren en like gammel rase i Norge som våre norske harehunder dunker og hygen. Den har hatt en egen plass hos norske harejegere i en årrekke. Et bevis på at rasen har hevdet seg fullt på linje med våre andre harehundraser, viser resultatene fra jaktprøver. 

5 hunder har vunnet kongepokalen:

1963 Feiom til Gunnar Lie,

1972 Sveisa av Brunkeberg til A. Kvålseth og L. Andersen, 

1977 Lydia til G. B. Råmunddal, 

1981 Trollskogens Liz til G. Tjelmeland,

1988 Zenta til E. Tvedt.

Eksteriørmessig har rasen her hjemme forandret seg lite siden de første importene, men kvalitetsmessig har avlen resultert i flere hunder med raseriktig preg, noe som resultatene fra våre utstillinger viser.

I mange år hadde Norden en egen standard for rasen. Størst avvik gjaldt høydemålet som var lavere i Norden enn i Sveits. Schweizerstøverfolket i Norge har gjennomgående hatt den holdning at man ikke ønsket en for stor hund, for eksempel ikke like stor som hamilton- og finskstøver. Avlen i Norge og Norden har således i stor grad foregått uavhengig av Sveits, og slik har hunder i Norden kontra Sveits fjernet seg noe fra hverandre eksteriørmessig sett. I 1993 ble imidlertid rasestandarden revidert, og Norden fikk nå samme standard som Sveits. Høydemålet er nå endret, og er min. 49 cm. og maks. 59 cm. for hannhunder og 2 cm. lavere for tisper.

Helsemessig har rasen i Norge hittil ikke vært plaget av store sykdomsproblemer. Gemyttet i rasen må sies å være meget godt. Aggressive eller nervøse hunder er en sjeldenhet.

Også den ruhårete schweizerstøver har eksistert i lang tid i Norge. Det finnes sikre opplysninger om stambokført ruhåret schweizerstøver allerede i 1910. I mange år har "schweizerfolket" hatt sine ruhårentusiaster, noe som har resultert i bevaring av stammen i Norge. I dagens standard for schweizerstøver oppfattes ruhåret pels som feil.

Etter krigen er ingen ruhår registrert i Sveits, noe som sikkert er årsaken til utelatelsen i gjeldende standard. Mange mener at innkryssing av ruhår bedrer pelskvalitet og gir sterkere poter også hos den glatthårede. At vi behøver en ruhårsvariant er allment akseptert i schweizerstøver-miljøet.