Reisebrev fra Sveits

Ole N Sand og undertegnede klarte å lure med oss våre bedre halvdeler til Sveits den første helgen i juni. ”Tilfeldigvis” var dette den samme helgen som den årlige utstillingen fant sted for de sveitsiske støverne. Vi innkvarterte oss i Thusis, noen små kilometer fra utstillingshallen i Cazis. Thusis er for øvrig stedet hvor Nettie, den første schweizerstøveren som ble importert til Norge, kom fra.

Verken Ole eller jeg er noen racere i sveitsisk-tysk, og engelskkunnskapene til en del oppdrettere i Sveits står neppe til A1, men med litt godvilje er det utrolig hva man får ut av det.  Vi traff flere kjente fjes der, blant annet Augustin Inderbitzin som har vært behjelpelig med flere importer, og ikke minst Manfred Pircher, som dømte på utstillingen i Østfold for et par år siden. Manfred hadde, etter eget sigende, tatt turen bare for å være vert for oss, og vi ble behørlig introdustert for oppdrettere ”i øst og vest”. Dette innbefattet blant annet plass ved æresbordet, med dertil egnet traktering både i glasset på tallerkenen. Meget hyggelig, og vi følte at vi ble vel ivaretatt på alle måter. 

Samtale med herr og fru Inderbitzin. Hundene han hadde med seg var avkom etter tispa han importerte fra Norge, etter Tinka (Storemyr) og Bell (Øygarden) . Meget tiltalende og rolige unghunder. Tispa på bildet til høyre fikk ”exellent”

Utstilling i Sveits fortoner seg litt forskjellig fra det vi er vant til i Norge. Mens vi gjerne bruker hele ringen for å vise frem hundens bevegelser, spaserer sveitserne bedagelig rundt, og hunden tasser ved siden av. Vi så ingen som forsøkte å stille opp hunden i nevneverdig grad, men det hadde sannsynligvis ikke nyttet heller, for dommerne brukte ualminnelig lang tid på hver hund. Mens dette pågikk slo gjerne hundeføreren av en prat med andre utenfor ringen, mens hunden kanskje satte seg eller la seg ned for å ta en hvil.

”Blir`n ikke snart ferdig, a?”

Det ble stilt 15 schweizerstøvere denne dagen, og de var klart i undertall i forhold til de tre andre variantene. Som førstereisgutt hadde jeg en forestilling om at de sveitsiske utgavene ville være av en annen type enn de vi har i Norge, men her ble jeg positivt overrasket. Vi ble vel enige om at vi liker litt bedre vinkler og kanskje litt mer masse enn en hva vi så, men i våre øyne var kvaliteten meget bra. Det ble stilt 6 hanner, og tre av de som ble bedømt til de beste var sannsynligvis oppunder 59 cm.  Tispene var gjennomgående lavere, selvfølgelig, men relativt lette.

Beste tispe skal kåres. Dommeren brukte en flip-over gjennom hele bedømmingen, noe som gjorde det lettere for oss nordboere å følge med.

Beste tispe - til venstre: Caline-Chamosentze  SHSB 672661, eier:  Vladko Minoli
Beste hanne: Ben-Bois du Colonel  SHSB 657631 eier: Thomas Müller

Vi så også et par eksemplarer av den lave varinanten, Schwyzer Niederlaufhund – morsomme hunder! De vi så hadde utpregede ”rokokko-bein”, og vi ble enige om at det hadde blitt vanskelig å finne ut av hvilken retning disse hadde gått i nysnøen.

En sjarmør av en niederlaufhund

En annen ting som var uvant i forhold til utstillinger her hjemme var at det verken ble kåret BIR eller BIS. Når vi spurte om dette ikke var vanlig, så de uforstående på oss. Det var tydeligvis ikke nødvendig….

Ole i faglig pasiar med herr Pircher ved æresbordet. At dette var lenge før lunch hindret ikke at forfriskningene ble servet i glass med stett  

Dette var en tur som på alle måter frister til gjentakelse, og som vi varmt kan anbefale alle som er glade i schweizerstøvern!

Harald Willersrud